Gleden med livet

Jobben er viktig for Knut, det samme er gledene i livet

Jeg har fått en avtale med Knut Kolstad som driver Nore Laft om et intervju. Et intervju ble og såpass langt at det må deles opp over 3 deler. Det er klart jeg kan kutte endel av dette intervjuet, men det kommer ikke på tale. Dette er et intervju som må være i sin helhel. Her er det snakk om en livserfaring som alle bør lese på godt og vondt. Selv sitter jeg med blanda følelser etter praten med Knut. Det er ikke positive eller negative følelser, men heller sorg og glede som et slik intervju kan gi. Han er dønn ærlig på det han forteller – for å si det sånn – både på sorg og glede over hva livet er. Han syns ikke synd på seg selv denne karen, men han kan få andre til å felle en tåre i sin ærlighet. Takk for den Knut.

Det jeg mener med blanda følelser er Knut sin ærlighet over livet som får en intervjuer både trist og glad i samme tid – er noe som hører til sjeldenheten. Som regel er størstedelen av oss overfladiske i det vi sier, men her er det motsatt.

Om ikke første del kan røre deg, så vil i hvertfall helheten med disse 3 delene gjøre det…

Intervjuet
- Hvem er det jeg prater med?
- Knut Kolstad eller Tunk Datslok baklengs. Det er Knut Kolstad baklengs. (Vi begge ler litt).

- Hvor er det jeg er hen nå?
- Nå er du på Tunhovdfjorden.

- Hvor hen på Tunhovdfjorden?
- Det er Bustrøm, Natten.

- Og bedriften er…?
- Nore Laft.

Nore Laft

Knut Kolstad i "godstolen"

- Hvor lenge har du drevet på her? Eller når startet du?
- Jeg startet først opp noe som het for Knuva Laft. Da var kona Tuva med og sammen med meg. Vi startet med håndlafting og det var tidlig på 80-tallet. Jeg flyttet opp hit i ‘81 og jobbet litt på Langedrag. Så hadde jeg allerede begynt med lafting også fikk jeg lurt med Tuva litt på lafting også måtte jeg ha muligheten til å skrive moms. Også jeg var nede hos Gunnar Torgersen som var ligningssjef den gangen. Tuva og jeg visste ikke noen ting om selskaper og han sa at vi måtte ha et navn. At vi måtte registrere oss. Og da hadde ikke vi tenkt på firmanavn og da havnet vi på Knuva Laft. Det er Knut og Tuva i et ord.

- Hvor kommer du fra?
- Det tør jeg ikke å si så høyt.

- Hvorfor ikke det?
- Jeg har problemer med den livsstilen som blir uttrykt nede i Bærum. Det fins masse flotte mennesker i Bærum det er ikke det, men så er det livsstilen som…

- Det er ikke din stil?
- Nei, det er ikke min stil og det ikke stilen som får jordkloden til å overleve heller.

- For å gå tilbake til bedriften din – hvor mange ansatte har du?
- Det er 8 eller 9 ansatte. Det sluttet akkurat en nå som jeg må erstatte etterhvert.

- Så da trenger du folk? Så da er det bare for folk å søke?
- Da kan man i hvertfall komme hit. Så kan jeg snakke med de som kommer.

- Hvor lenge har du holdt på her på Natten?
- Jeg flyttet hit i 1987, den høsten ble Gaute Natten født.

- Hvem er det?
- Det er sønnen min jeg prater om nå, han ble født i 1987 han fikk navnet Gaute fordi den første som flyttet hit og bygde her på Natten han het Gaute og han kom fra Dagali.

Langedragseffekten
- Du er gift med Tuva. Dere har hatt en serie på TV. Blir det mye mas rundt sånne serier?
- Ja, for ungene har det vært mye mas, men for Langedrag har det vært helt fantastisk og det må det jo ha vært for kommunen her og som har fått mye betydning. Men for ungene så har det vært en negativ greie, det har i hvertfall vært det tidligere. Nå har de fått det på avstand så nå er det ålreit. For noen har det vært mobbing og misunnelse.

Ulykka
- Du blei jo utsatt for en ulykke. Åssen ulykke var det?
- Jeg hold på å utvide bedriften og så har jeg en gravemaskin som jeg har brukt hele tiden som jeg har bygd veier med og dyrket jorder med og samtidig bygge denne bedriften.
Det var når jeg skulle flytte noen sprengnings-matter og det var jo Ragnar Engen som så at jeg lå under gravemaskinen og var til stedet.

- Hva var det som skjedde egentlig?
- Jeg skulle løfte vekk de sprengnings-mattene og så stod jeg og vippet litt med beltene oppe på en fjellrygg. Så skulle jeg som sagt løfte vekk den sprengnings-matta så prøvde jeg ikke dra den i steinen så den ble ødelagt. Så jeg løftet den helt opp også svingte jeg rundt også er den veldig rask til å svinge den graveren. Så var bommen stilt ut, for vi brukte den mest til å løfte tømmer med.

Det er god utsikt fra kontoret til Nore laft

- Men du satt i…
- Jeg satt inne i graveren ja, også svingte jeg rundt. Så kom jeg på at boreriggen stod rett bak meg og da stoppet jeg og da fikk jeg en veldig sleng på den matta. Så hang jo den høyt oppe og det var akkurat i tipperetningen der jeg stod. Det siste jeg husker, var at nå skjønte jeg at nå velver jeg også husket jeg ikke mer før jeg våknet under – jeg husket i hvertfall ikke mer før lå under, med fullt av glasskår og sand i øya og alt var bare gult og svart, graveren var jo gul og svart. Og så kjente jeg bare at jeg ble sakte knust, så jeg trudde jeg skulle – jeg husker jeg tenkte – hvordan er det å dauer liksom? Jeg fant ut at enten så er det at du slutter å puste eller at du blir kvalt eller at du blør i hjel, så…

- Hvor lenge lå du der?
- Jeg kan tenke meg halv annen time. Jeg var våken hele tiden.

Hjelp i sikte
- Hvem var det som kom til unnsetning?
- Ragnar løp jo inn laftehallen også kom jo alle gutta ut. Og jeg tror jeg ropte: Hjullasteren! Så tok de tak i hjullasteren og startet den også fikk de løftet litegrann på gravern sånn at ikke – den hold på å sige ned – på meg. Så de klarte å løfte den og holde den litte grann opp, bare å løfte den der, men ikke noe mer også få tuppen på gaffelen inn under bommen. Så ble det ringt etter redningsbil og helikopter og lege og alt mulig. Og de kom jo kjapt da, så – det er jo fantastisk hvilket apparat som blir satt igang.

Villy Sander Norås

.

Comments are closed.