Author: Villy Sander Norås
(Søndag kveld) Mandag, 30. januar 2012
Dette er en artikkelserie i tre deler om Tunhovd. Den første bygger på et intervju med tidligere rektor og forfatter Lidvard Hytta. Han har blant annet skrevet to bøker om Tunhovd, ”Tunhovd ei fjellbygd mellom to dalfører” og ”Tunhovd før og nå”. Så han er en selvskreven aktør i denne sammenheng.
Lidvard kom som lærer til Tunhovd skole i 1966 etter at daværende skoleinspektør Gunnar Henriksen ringte og spurte om han ikke kunne søke ledige lærerstilling i kommunen. Det var stor mangel på kvalifiserte lærere den gangen, og Lidvard ble spesielt bedt om å søke Rødberg skole eller Tunhovd skole. Han valgte Tunhovd.
Hvordan har du likt deg først som lærer, senere som rektor ved skolen i Tunhovd?
Jeg har likt meget meg bra, noe som ikke minst skyldes at jeg hadde dyktige skolesjefer å samarbeide med, i alt fire stykker.
Du er jo selv fra Tunhovd. Hvordan var skoleforholdene den gangen du var elev her?
Jeg gikk på todelt skole, og det var bare en lærer ved skolen. Vi var vel til sammen en 14 – 15 elever. Men det var en god skole.
Etter folkeskolen søkte et par av oss om å komme inn på Hallingdal interkommunale realskole på Nesbyen. Det var opptaksprøve og hard konkurranse. Ca. 130 søkte, men det var plass til bare 30 stykker. Begge vi fra Tunhovd kom inn. Og vi følte oss på ingen måte som outsidere selv om vi kom fra en liten skole.
Nå har du selv bodd og undervist i Tunhovd i nesten en menneskealder. Hva har skolen betydd for bygda?
Den har betydd alt. Tunhovd har ingen framtid dersom skolen blir lagt ned.
Det er mange, spesielt utenfra, som undrer seg over at dere tilhører Nore og Uvdal kommune og ikke Nes kommune. Kan du si noe om det?
At vi kom inn under Nore kommune er bare naturlig. For kommunegrenser følger ofte vassdragene. Og som kjent begynner Numedalslågen på Hardangervidda, renner ut i Pålsbufjorden og Tunhovdfjorden før den kaster seg ut i de stupbratte juvene i Øygardsgrend og videre nedover Numedal. Og den gangen var det jo ikke så mange kommunale kontorer en trengte å oppsøke, så det spilte jo liten rolle, bortsett for dem som ble valgt inn i kommunestyret. De brukte tre dager på hvert møte – en dag fram, en dag på møte og en dag hjem igjen.
Dere hadde jo veiforbindelse med Nes lenge før dere fikk veiforbindelse med moderkommunen.
Ja, det er riktig. Kjerrevei fikk vi med Nes på 1890-tallet. Da fikk vi også postforbindelse og eget poståpneri. I 1916, i forbindelse med byggingen av Tunhovddammen, fikk vi bilvei. Det sier seg selv at dette knytta Tunhovd sterkt til Nes. Veien til Nore kom først i 1956, og de fleste herfra gikk nok før den tid i graven uten noen gang å ha vært i moderkommunen.
Er det ikke slik at Tunhovd søkte seg over til Nes kommune før krigen?
Jo, i 1937 sendte 58 oppsittere søknad til departementet om overføring til Nes. Det var på samme tid som Dagali søkte seg over fra Uvdal til Hol kommune. Søknaden fra Dagali ble som kjent imøtekommet. Og det er ingen tvil om at Tunhovds søknad også hadde blitt imøtekommet, dersom ikke bygda hadde trekt søknaden tilbake, for Tunhovd hadde sterkere argumenter for sin søknad enn Dagali hadde.
Men hvorfor trakk tunhovdingene søknaden tilbake?
Da Tunhovd gjorde alvor av å søke om overflytting, våknet de. Store deler av Pålsbufjorden og Tunhovdfjorden ligger jo innenfor det såkalte Tunhovdområdet . Konsesjonsavgiftene derfra gir store inntekter i kommunekassa. Nå fryktet politikerne at disse ville følge med over til Nes. Derfor lovde Nore kommune både gull og grønne skoger til bygda dersom de ville trekke søknaden tilbake. Da skulle det bli både vei, strøm og ellers litt av hvert. Eller for å si det med avisa ”Hallingdølen” fra 1938. ”Nore er rause med Tunhovd”.
(Visanor vet fra andre kilder at overflytting til Nes ikke er så veldig fjernt nå heller dersom bygda mister skolen sin).
Villy Sander Norås
.